Geil
Geil er en vei eller fegate med gjerder (ofte steingjerder) på begge sider.[1] Opprinnelig var dette en vei fra gårdstunet til utmarka, brukt til å lede husdyra til og fra beite.
En kjørevei med gjerde på begge sider kan også kalles en gota, uttalt som «gåta» .[2] Også burekkje kunne brukes om en krøttervei med gjerder på begge sider, der dyra måtte gå i rekke.[3]
Ordet kan føres tilbake til gammelnorsk geil (f), med betydning «inngjerdet vei».[4] Ordet er i slekt med gjel i betydning «kløft, bergrevne», men grunntyding «gape».[5]
I dialekter kan ordet ta ulike former og nyanser. I Rogaland brukes gil, gidl og jeidl.[6][7][8] I Hallingdal er geil mest brukt om et smalt smug mellom to hus, mens veien til utmarka er kalt gutu.[9] Også en lang åpning i skogen, en skogløs strimmel, kan i Hallingdal karakteriseres som en geil.[10]
Spor etter geiler er funnet i flere gårdsanlegg fra jernalder og middelalder.[11] På Re i Time kommune er det funnet et gårdsanlegg fra folkevandringstid med tre hustufter, geil og flere gravhauger. Geilen ble først bygget 125 meter lang, men ble senere forlenget og gjort bredere.
Ordet inngår i flere gatenavn i byer og kan vitne om hvor en gammel geil har gått:[12]
- Årstadgeilen i Bergen
- Koefoedgeilan i Trondheim (flertallsform)
- Nedre Geilan i Trondheim
- Tidegeilen i Stavanger
- Geilene i Oslo
Mange stedsnavn er avledet fra geil:
Se også
[rediger | rediger kilde]- Lars Larsen Geilane fra husmannsplassen Geilane i Stavanger, i 1825 kaptein på «Restauration».
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Geil». orbøkene.no. Besøkt 1. desember 2025.
- ^ Aasen, Ivar (2000). Ordbog over det norske Folkesprog. Oslo: Samlaget. ISBN 8252155677.
- ^ Berg, Arne (1968). Norske gardstun. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139.
- ^ Særheim, Inge (1980). Stadnamn i Klepp. Stavanger: Rogalandsforskning. s. 157. ISBN 8272200414.
- ^ Særheim, Inge (2003). Frå Feisteinen til Napen. Stavanger: Stavanger turistforening. s. 174. ISBN 8290029861.
- ^ Særheim, Inge (2007). Stadnamn i Rogaland. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-7674-879-6.
- ^ Thorson, Per (1930). Ryfylke-målet. Oslo: I kommisjon hjå Olaf Norli. s. 14.
- ^ Norsk ordbok. Oslo: Samlaget. 1994. s. 1522. ISBN 8252142508.
- ^ Ellingsgard, Ola (2000). Landskapsnamn. Ål: Boksmia. s. 11. ISBN 8291871094.
- ^ Aasen, Ivar (2000). Ordbog over det norske Folkesprog. Oslo: Samlaget. s. 125. ISBN 8252155677.
- ^ Fornminner i Rogaland. Stavanger: Arkeologisk museum. 1982. s. 11. ISBN 8290215479.
- ^ Hallaråker, Peter (2001). Offisielle stadnamn i Møre og Romsdal. Volda: P. Hallaråker. s. 120. ISBN 8299583802.
- ^ Rosbach, Johan Hammond (2002). Stedsnavn. Oslo: Pax. s. 88. ISBN 8253024495.