Bystatus

Bystatus innebærer at en kommune, et tettsted, anerkjennes juridisk som «by». Det formelle innholdet som følger med bystatus varierer fra land til land, og gjennom historien. At et sted har status som by betyr historisk sett at det har oppnådd denne status gjennom en allmenn aksept (sedvane) (i de fleste land frem til renessansen), eller at det fikk det som en fyrstelig/kongelig gunstbevisning/markedsplan.^{[trenger referanse]} Dette betyr at status ikke er noe man gir seg selv; det må kongebrev (kongelig resolusjon) eller tilsvarende til, eller en allmenn anerkjennelse.

Byer er knyttet til handelsvirksomhet, og retten et lokalsamfunn fikk til å kalle seg by ved å inneha såkalt bystatus var nært knyttet til retten til å drive handel og/eller håndverk. Dette er forbundet med nasjonalstatens eller statsoverhodets ønske om å regulere og skattlegge handelsvirksomhet.

I Norge - og de fleste andre urbane land - har bystatus kun historisk interesse.

Norge

Siden 1992 er lovverket i Norge slik at for de fleste forhold er det uinteressant om et sted har bystatus eller ikke. Kommuneloven, med de siste endringer av relevante paragrafer, fra 1997 stadfester dette. I forarbeidene til de siste lovendringer understreker departementet at staten ikke ønsker krevende prosesser for å avgjøre hvilke kommuner eller tettsteder som skal kalles byer.

For middelalderbyene er bystatus ofte ukjent.

Enevoldstiden

I enevoldstiden fra 1660 ble bystatus gitt av Kongen til steder som åpenbart hadde mulighet til å utvikle seg som bysamfunn på grunnlag av handelsvirksomhet og håndverk, virksomhet som etter loven skulle foregå innenfor byene. Havner med utskiping av trelast og fiskeprodukter var typiske. Byer og bystatus fantes helt fram til 1900-tallet på to nivåer, ladesteder og kjøpstader. Ladestedene skulle være underordnet en kjøpstad, og borgerne i ladestedet skulle løse borgerbrev i kjøpstaden. Kjøpstadsrettigheter innebar utvidet selvstyre, med rettsvesen og forvaltning, og enerett (monopol) til å drive næringsvirksomhet i det omkringliggende området. En viktig hensikt med å regulere næringslivet på denne måten var kontroll med skatteoppkreving til staten.

Liberalisme fra 1850

Fra ca. 1850 er denne reguleringen av næringslivet mer og mer opphevet, og med det fikk også kjøpstadsrettigheter og formell bystatus knyttet til dette redusert verdi. Siste tildeling av bystatus foregikk i 1946. Midt på 1900-tallet tok staten i bruk betegnelsen by for både ladesteder og kjøpsteder. Fra dette tidspunkt ble betegnelsene bykommune og landkommune innført. I de tilfelle en liten bykommune ved kommunesammenslåing i 1960-årene ble slått sammen med en eller flere landkommuner fikk den nye kommunen status som landkommune.

Alle gamle lover om tildeling av bystatus ble opphevet i 1990. Det ble imidlertid presisert at de eksisterende bykommuner ikke ble fratatt sin bystatus.

Kommuneloven av 1992 videreførte ikke et skille mellom herredskommuner og bykommunener. De siste lovbestemmelsen som skilte mellom by og land, noen spredte kirkebestemmelser og lov om mål vekt av 31. oktober 1946 nr. 2 § 45 siste ledd, ble opphevet i 1996 og 1997. Samtidig bestemmelsen i lov og vekt ble opphevet, ble det vedtatt en bestemmelse i kommuneloven av 1992 om at en kommune med minst 5000 innbyggere og som var bymessig bebygd kunne ta i bruk betegnelsen by (ikke vedta bystatus).

Regelverkets intensjon var at kommunen skulle kalles by, som en forlengelse av de tidligere bykommuner. Intensjonen var ikke tydelig nok med det resultat at mange kommuner har valgt – uten grunnlag i den gamle kommuneloven § 3 – å kalle ett eller flere tettsteder i kommunen for by. Karmøy kommune har på denne måten tre byer. Gamle Orkdal kommune vedtok å gi kommunens sentrum Orkanger bystatus i 2014 vedtok de at Orkdal blir bykommune og Orkanger blir by. Dette var det ikke adgang til etter den gamle kommuneloven 1992. Vedtaket fra 1998 om sammenslåing av kommunene Agdenes, Meldal og Orkdal og del av Snillfjord kommune til Orkland kommune gir ingen del av kommunen bystatus.

Skillet mellom landkommuner og bykommuner er i dag uten rettslig betydning.

Store norske leksikon konkluderte allerede tidlig på 2000-tallet med at dagens byer i Norge best defineres av SSBs definisjon av tettsteder med tilhørende statistikk.

Kommunenummeret

Å benytte seg av en lovfestet tillatelse til å kalle seg by kan ikke sidestilles med bystatus. I Norge forteller kommunenummeret om man har med en by med bystatus å gjøre. Kommunenummer ble opprettet etter de fleste store kommunesammenslåinger i 1960-årene da mange små byer mistet sin bystatus. Det tredje siffer i kommunenummeret er 0 for de kommuner som i perioden 1970 til 1993 var bykommuner. Dette har den konsekvens at byer med historisk bystatus (til forskjell fra de som har tatt seg bynavn) har de laveste kommunenummerne i sitt fylke. I ulike presentasjoner (for eksempel NRKs valgsendinger) fremstår disse kommunenes navn med versaler (store bokstaver), til forskjell fra kommuner som har valgt å kalle seg by.

Engelsktalende land

Generelt for engelsktalende land er at man har flere typer byer – town og city, samt flere betegnelser for tettsteder og bygder som township, village og hamlet. Begrepene oversettes ofte som henholdsvis «småby» og «storby», samt bygdesentrum, landsby og bygd, men størrelsen er ikke alltid en indikasjon på status. Flere byer som har status som city er små etter dagens målestokk, og fikk sin status i en tid hvor de var store relativt sett, eller som en slags belønning. Man finner også eksempler på towns som er store, men som av forskjellige grunner ikke har oppnådd den høyere statusen. Dette gjelder for eksempel noen av de nye byene i England, som ble opprettet på 1960- og 1970-tallet; enkelte av disse har vokst seg store, men flere har ennå ikke fått hevet sin status.

Storbritannia

Bystatus innvilges av monarken i et kongelig charter. For å oppnå status som city kreves det normalt noe spesielt, som for eksempel at det ligger en katedral i byen. Byer som fikk status som city i middelalderen kan være små; den minste er St David's i Wales, med omkring 2000 innbyggere (2004], som er city nettopp fordi den er en katedralby. På den annen side er det ikke et absolutt krav at man har en katedral; dette gjelder f.eks. Milton Keynes. For å oppnå status som town, i motsetning til landsby (village eller hamlet) var kriteriet normalt at det fantes et etablert marked.

I Skottland brukes fortsatt betegnelsen burgh på enkelte historiske byer. Disse har samme status som en town ellers i Storbritannia.

I flere engelske byer har man en spesiell situasjon hvor et distrikt har fått status som city, mens det fortsatt eksisterer flere byer (towns) og landsbyer innenfor denne enheten. De gamle enhetene har da gjerne et visst selvstyre, tilsvarende det bydeler kan ha andre steder, mens storbyen har et overordnet ansvar.

USA

De ulike delstatene, føderale områder og autonome områder bruker bybegrepet ulikt, og ettersom de er ulike jurisdiksjoner er det også ulike juridiske innhold. Hovedsakelig finner vi i hvert fylke (county) en (eller flere) by(-er) (town), bysammenslutning(-er) (township) [en geografisk størrelse på 100 kvadratkilometer (el. eg. 9,6 km x 9,6 km)], landsby(-er) (village) og grend(-er) (hamlet). En spesiell betydning har ordet city, opprinnelig var dette i England en stiftsby med domkirke som var city, eller byen var city etter kongelig brev.

Noen av byene i USA fikk kongebrev som city (før USA ble konstituert), og disse byene, samt noen som har fått betegnelsen av sine delstater, kaller seg nå city. Det er ikke noe krav om størrelse. I New England er fylket bare en administrativ enhet med lensmann (sheriff), mens styret foretas av byen (town). Ellers er fylket (county) det man kan sammenligne med en norsk kommune. (Selv om mange countys er større enn mange norske fylker). I enkelte jurisdiksjoner har man boroughs, som nærmest er å betrakte som byer på størrelse med et fylke.

Bystater

Middelalderens bystater var et godt eksempel på at byer i visse tilfeller endog erklærte seg selvstendige, uavhengige av omkringliggende nasjonalstater. Under merkantilismen forsøkte fyrstene å styre bydannelser som et ledd i næringsutvikling. Bybenevnelsen ble en fyrstegave og begrepet "bystatus" kom til.

Se også

• By
• Landsby
• Tettsted
• Bergstad
• Hovedstad
• Liste over norske byer
• Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse

Eksterne lenker

• Staverns bystatus
• Kolvereids bystatus Arkivert 17. juni 2006 hos Wayback Machine.
• Intervju med Nærøys borgermester 2002

Autoritetsdata