Zum Inhalt springen

Ja, vi elsker dette landet

aus Wikipedia, der freien Enzyklopädie
Dies ist eine alte Version dieser Seite, zuletzt bearbeitet am 23. Juni 2003 um 07:59 Uhr durch Sokrates (Diskussion | Beiträge). Sie kann sich erheblich von der aktuellen Version unterscheiden.


Ja, vi elsker dette landet ist der Titel der norwegische Nationalhymne.

Der Text wurde 1864 von Bjørnstjerne Bjørnson verfasst. Die Melodie stammt von seinem Vetter Richard Nordraak.

Text === ===Übersetzung

1.
Ja, vi elsker dette landet,         Ja, wir lieben dieses Land,
som det stiger frem,                wie es aufsteigt, 
furet, værbitt over vannet,         zerfurcht und wettergegärbt aus dem Wasser,
med de tusen hjem.                  mit den tausend Heimaten.
Elsker, elsker det og tenker        Lieben, lieben es und denken
På vår far og mor                   An unsere Väter und Mütter
Og den saganatt som senker          Und die Sagennacht die sinkend
drømmer på vår jord.                Träume auf unsere Erde verstreut.
2.
Dette landet Harald berget          Dieses Land das Harald rettete,
med sin kjemperad,                  mit seinen riesigen Fähigkeiten,
dette landet Håkon verget           dieses Land in dem Håkon sich wehrte
medens Øyvind kvad;                 gegen die Qual von Øvind;
Olav på det landet malte            Olav malte auf diesem Land
korset med sitt blod,               das Kreuz mit seinem Blut,
fra dets høye Sverre talte          von dessen Größe Sverre erzählte
Roma midt imot.                     hin gegen Rom.
3.
Bøndene sine økser brynte 
hvor en hær dro frem, 
Tordenskiold langs kysten lynte, 
så det lystes hjem. 
Kvinner selv stod opp og strede 
som de vare menn; 
andre kunne bare grede, 
men det kok igjen!
4.
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til, 
da vi prøvdes noen gange, 
og det stod på spill; 
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall; 
husker bare hva som hendte 
ned på Fredrikshald!
5.
Hårde tider har vi døyet, 
ble til sist forstøtt; 
men i verste nød blåøyet 
frihet ble oss født. 
Det gav faderkraft å bære 
hungersnød og krig, 
det gav døden selv sin ære - 
og det gav forlik.
6.
Fienden sitt våpen kastet, 
opp visiret for, 
vi med undren mot ham hastet, 
ti han var vår bror. 
Drevne frem på stand av skammen 
gikk vi søderpå; 
nu vi står tre brødre sammen, 
og skal sådan stå!  
7.
Norske mann i hus og hytte, 
takk din store Gud! 
Landet ville han beskytte, 
skjønt det mørkt så ut. 
Alt hva fedrene har kjempet, 
mødrene har grett, 
har den Herre stille lempet 
så vi vant vår rett.
8.
Ja, vi elsker dette landet, 
som det stiger frem, 
furet, værbitt over vannet, 
med de tusen hjem. 
Og som fedres kamp har hevet 
det av nød og seir, 
også vi, når det blir krevet, 
for dets fred slår leir.