Prinds Christian Augusts Minde
thumb|Mangelsgården Prinds Christian Augusts Minde er et sosialhistorisk viktig bygningskompleks i Oslo sentrum. Området, som i dagligtale gjerne kalles bare «Prindsen», har adresse Storgata 36. De eldste bygningene er freda, og det pågår (2007) arbeid med fredning av heile anlegget.
Mangelsgården
Den eldste delen av anlegget er det som kalles Mangelsgården. Her blei det på 1670-tallet oppført et landsted med paviljonger, dammer og fontener. Dette skilte seg nokså mye ut fra den nærliggende forstaden Fjerdingen, men hagen omkring huset gjorde at omgivelsene ikke blei for påtrengende. Dagens hovedbygning er fra ca 1698, men den blei kraftig ombygd rundt 1770. Seinere kom det flere tilbygg, blant annet et uthus som gjorde at det også blei et gårdsrom på østsida av hovedbygget.
Den første kjente eieren var Hans Ernst von Tritzschler (1647-1718), en tysker som dreiv innen trelast og skipstransport. Neste eier, Fredrik Ferdinand Hausmann (1693-1757) anla en hage med fiskedammer, paviljonger og nyttevekster. Foran hovedbygget blei det en periode dyrka både appelsiner og laurbærblad. Gården blei på denne tida regna som byens fineste, og da kong Fredrik 5. besøkte Christiania i 1749, bodde han her. Seinere kjøpte general Johan Mangelsen (1694-1769) gården, og det er etter ham Mangelsgården har fått navn.
Arbeidsanstalten
I 1809 oppretta ei gruppe av byens velstående borgere den veldedige stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Navnet var til ære for den danske offiser og stattholder i Norge Christian August (1768-1810), som da skulle forlate Norge. Hensikten med stiftelsen var å hjelpe fattige og arbeidsløse. Antallet fattige hadde økt sterkt og Tukthuset i byen var gått over til å bli et reint fengsel, og ikke som før også en arbeids- og disiplineringsanstalt for løsgjengere.
Stiftelsen kjøpte i 1812 Mangelsgården, og fattigvesenets spinnerier blei flytta hit. I disse skulle folk som trengte det, kunne få arbeide. I 1819 blei den faste anstalten etablert. Fattige og arbeidsløse som ikke hadde noe å leve av, kunne her få noe lønna arbeid. I prinsippet skulle dette være frivillig, men tvangsplassering forekom allerede fra starten. «Prindsen» blei derfor raskt et sted fattige, funksjonshemma og andre som falt utafor det vanlige livet i byen, men som myndighetene ønska en viss kontroll med. Også en del barn som ikke hadde familie som kunne ta seg av dem, blei plassert her.
Arbeidet i anstalten var hovedsakelig steinhogging, spinning og veving, samt opptrevling av gammelt tauverk (drevplukking). Ellers kunne næringslivet leie billig arbeidskraft herfra.
Etter hvert blei det for trangt i Mangelsgården, og det blei oppført flere nye bygg. I 1833 blei Fabrikkbygninga (arkitekt Christian H. Grosch) tatt i bruk og i 1856 Vaskeriet.
Galehuset
I Oslo hospital var det etablert et dollhus (galehus) for klientell som var så avvikende at de ikke kunne tvinges til å arbeide. Dette lå under Aker kommune, men blei også benytta av Christiania. Det var imidlertid få plasser, pluss at disse var nokså dyre. I 1829 blei det derfor etablert et eget dollhus med ni plasser for hovedstaden i nordfløya av Mangelsgården. Hva slags behandling som blei gitt her, er lite kjent, men den var neppe veldig omfattende. Kapasiteten blei fort sprengt, og alt i 1834 bygde en på en etasje på dollhusfløya.
I 1848 kom den første sinnssykeloven. Denne satte krav både til bygninger, personale og behandling. (Bl.a fikk legene monopol på behandling - uten at disse nødvendigvis hadde høyere kompetanse enn de som til da hadde drevet anstalten.) På bakgrunn av loven måtte det foretas omfattende utbedringer. I 1850 var det gjort tilstrekkelig til at asylet fikk godkjenning. De neste tiåra kom flere utvidelser av bygningsmassen.
Christiania kommunale Sindssygeasyl holdt til i Storgata 36 fram til 1905, da Dikemark sykehus i Asker overtok de mannlige pasientene, og 1908, da kvinneavdelingen der var klar. På det meste hadde asylet 120 plasser.
Andre virksomheter på 1800-tallet
thumb|Chr. Krogh: «Albertine i politilægens venteværelse» I 1840 blei byens fattigsykehus oppført inne på området, bak Mangelsgården. Det hadde denne funksjonen bare kort tid. Seinere var det blant annet gamlehjem (Alderdommens Hvile) og kvinneavdeling for arbeidsanstalten. Fra 1886 til 1898 var det i drift ei sykehusavdeling for kvinner med kjønnssykdommer.
Før Stortinget fikk sitt eget bygg, var tingsamlingene i Katedralskolen hvert tredje år. Når dette pågikk, flytta skolen sine aktiviteter til Mangelsgården.
En periode hadde politilegen visitasjonslokale for prostituerte på området. Christian Krohgs berømte bilde «Albertine i politilægens venteværelse» har sannsynligvis motiv herfra.
1900-tallet
Asylet på «Prindsen» blei altså avvikla i 1908. Etter hvert blei det også endringer i holdninga til klientellet som hørte under arbeidsanstalten. Løsgjengerloven og dens bestemmelser om tvangsarbeid var likevel gjeldende fram til 1970. I 1915 blei det imidlertid oppretta en egen statlig anstalt for dette, Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Denne delen av virksomheten på «Prindsen» blei derfor gradvis avvikla, og det blei i stedet etablert vernehjem og ulike rehabiliteringsinstitusjoner for rusmisbrukere. Flere av verkstedene var i bruk enda på 1970-tallet.
Rundt 1930 blei det satt opp ei funkisliknende trebygning i sørenden av området - mot Storgata. Dette inneholdt handelsboder som erstatning for de som blei revet på Youngstorget (Youngstorvets basar), da Folketeaterbygninga blei oppført.
Kilder
Wenche Blomberg: Prinds Christian Augusts Minde - historie og visjoner om de fattiges kvartal. Oslo, 2006